Å si hadet.

Jeg kan ikke noe for det, i kveld har jeg hatt noen venninner på besøk, sånn for å treffes en siste gang før turen, men det kjennes ikke ekte ut. Ikke et fiber i kroppen min tar dette på alvor, det kjennes ut som jeg skal på en liten helgetur, og kommer til å komme tilbake igjen om noen få dager. Jeg håper ikke denne følelsen stemmer, for det hadde vært lettere pinlig, og kjipt, for nå har jeg ikke noe sted å bo :)

Den kommer nok muligens ikke til å komme før jeg sitter på toget, den der kleine følelsen av at nå er det faktisk en epoke av livet som er over. For sånn er det faktisk når man flytter fra et sted, man kan komme tilbake, men det blir aldri det samme igjen. Uansett hvor mye man vil fryse tiden mens man er borte, så går livet faktisk videre og endrer seg også for de du reiser i fra. På godt og vondt.

Jeg kommer til å savne vennene mine utrolig mye, men nå er jo verden så mye mindre enn det den var... så regner med å få masse besøk ;) 

Litt random bilder her, men dere tar poenget :)

I morgen er det en siste innsats på jobben, så er det.... freedom!!!!!!